Røverstaten Israel

Av Gabriel Latner
Denne artikkelen er bygget på det engelske ordet “rogue” som har en mengde og ganske så forskjellige betydninger. I diskusjoner om Israel på nettet, i avisartikler og lignende brukes den betydningen som ligger til grunn for overskriften, nemlig “røver-”, også på norsk. Man diskuterer og begrunner at “Israel er en røverstat.” Men adjektivet betyr også “uærlig”, “slyngelaktig”, “skurkaktig” og “skøyeraktig” (for eksempel om smågutter), og som substantiv kan det bety “omstreifer”, “vagabond”, “renegat” – men man skal også være klar den over betydningen som spiller en viktig rolle i denne utmerkede talen, nemlig “avviker” i betydning “noe som avviker betraktelig fra normalen”, abnorm, uregelmessig, malplassert, noe som forekommer (spesielt i isolasjon) på uventet sted eller tid. Jfr diverse dictionaries, søk gjerne på nett.

I Cambridge var det i begynnelsen av november en debatt om påstanden «Israel er en avvikerstat”. Gabriel Latner er en ung jusstudent ved Cambridge University. Han ble av Cambridge Union [verdens eldste studentsamfunn, med talere fra hele verden, på tvers av generasjoner, fra statsministre til presidenter, sangere og sportsmennesker, ifølge dem selv] tildelt jobben å debattere for den siden som skulle bekrefte påstanden. Han benyttet anledningen og argumenterte i favør av Israel.
Hans opptreden skaffet ham utestengelse på livstid fra Cambridge Union. Innlegget er langt, men de fleste i rommet var åpenbart ikke jødiske, og disse debattene går vanligvis definitivt ikke i vår favør, skriver Israpundit.
Men Gabriel vant denne diskusjonen for den motsatte siden. Han mottok stående applaus fra majoriteten i rommet, – åpenbart ikke fra Lauren Booth! Vennligst spre dette videre som det det virkelig er, – en fantastisk tale fra en ung gutt, 19 år gammel, som tydeligvis har han tatt noen slurker fra en lommelerke full av nederlandsk mot!
Gabriel har lagt til noen kommentarer etter at talen ble holdt [i klammer]

Hvorfor Israel er en avvikerstat
Dette er en krig om idealer, og de andre talerne her i kveld er idealister, det skal de ha. Jeg er det ikke. Jeg er en realist. Jeg er her for å vinne. Jeg har ett eneste mål her i kveld, at i alle fall de fleste av dere tenker “ja!” når dere går ut døren her.
Jeg står overfor en enestående utfordring. De fleste av dere, om ikke alle, har allerede gjort dere opp en mening. Denne saken er for polariserende for de aller fleste til at dere ikke allerede har gjort dere opp en mening. Jeg regner med at halvparten av dere på det sterkeste støtter påstanden, og halvparten av dere er like sterkt imot.
Jeg ønsker å vinne, og dette er planlagt til å bli uavgjort. Jeg er fristet til å gjøre hva mine venner blant talerne skal gjøre, bare lage et oppkok av alle de mislykkede tingene den israelske regjeringen har gjort, i et forsøk på å tilfredsstille dem av dere som er enige med dem. Kanskje vil også en av de få usikre stemmene komme over på min side, eller mer korrekt, mot Israel. Det ville være så lett å vri på meningen og betydningen av internasjonale “lover” for å få Israel til å se ut som en kriminell stat. Men det har blitt gjort i det uendelige. Det ville være lettere å spille på sympatien din, med personlige historier som forteller om palestinsk lidelse. Mange kan holde svært velklingende taler om emnet.
Men sannheten er at å behandle folk dårlig, enten de er dine egne borgere eller en okkupert nasjon, ikke får noen over i “røverstat”-kategorien. Hvis så hadde vært tilfelle, hadde Canada, USA og Australia alle være “røverstater” basert på hvorden de har behandlet urbefolkningen i sine land. Storbritannias behandling av irene ville lett kvalifisere dem til dette tilnavnet. Sånne argumenter er følelsesmessig tilfredstillende, men de mangler intellektuell styrke.
Enda viktigere, tror jeg, er at vi ikke kan vinne med sånne argumenter. Balansen vil ikke endres. Halvparten av dere ville være enige i dem, halvparten ikke. Så jeg skal prøve noe annet, noe som er litt uortodoks.
Jeg skal prøve å overbevise hardbarkede sionister og Israel-tilhengere her i kveld til å stemme for forslaget. Ved slutten av talen min vil jeg ha presentert fem pro-Israel argumenter som viser at Israel er, om ikke en “røverstat”, så i alle fall en “avvikende stat.”
La meg være tydelig. Jeg vil ikke argumentere for at Israel er “ille.” Jeg vil ikke argumentere for at det ikke fortjener å eksistere. Jeg vil ikke argumentere for at det oppfører seg verre enn alle andre land. Jeg vil bare påstå at Israel er “avvikende fra normalen.”
Ordet “rogue” har et eksepsjonelt antall fordømmende konnotasjoner. Men ordet i seg selv er verdinøytralt. The Oxford English Dictionary definerer “rogue” som “avvikende, abnorm, uregelmessig, malplassert, forekommer (spesielt i isolasjon) på uventet sted eller tid”, mens en ordbok fra en enda større institusjon gir følgende definisjon: “å oppføre seg på en måte som ikke er forventet, eller ikke vanlig, ofte på en destruktiv måte.”
Disse definisjonene, og andre, sirkler rundt ideen om avvikeren – det uventede eller det uvanlige. Ved å definere uttrykket slik, blir en “avvikerstat” en stat som opptrer på en uventet, uvanlig eller avvikende måte. En stat som oppfører seg akkurat slik som Israel.
[pullquote]Israel er det eneste landet i verden som er jødisk. Israels jødiskhet er et statistisk avvik.[/pullquote]Det første argumentet mitt er statistisk. Det faktum at Israel er en jødisk stat, gjør alene landet avvikende nok til å kalles en avvikerstat. Det finnes 195 land i verden. Noen er kristne, noen muslimer, noen er sekulære. Israel er det eneste landet i verden som er jødisk. Eller for å snakke “mattespråk” et øyeblikk, så er sjansen for at noen tilfeldig finner på å lage en jødisk stat 0,0051%. Til sammenligning er sjansen for å vinne en britisk lottogevinst på £10 0,017% – mer enn dobbelt så sannsynlig. Israels jødiskhet er et statistisk avvik.
Det andre argumentet gjelder Israels humanisme. Særlig Israels svar på en bestemt flyktningekrise. Ikke den palestinske flyktningekrisen, for jeg er sikker på at de andre talerne vil ta opp dette – men spørsmålet om flyktninger fra Darfur. Alle vet at det som skjedde og som fortsatt skjer i Darfur er folkemord, enten FN og Den arabiske liga vil kalle det folkemord eller ikke. [Jeg håpet faktisk at Massih ville være i stand til å snakke om dette, han er faktisk litt av en ekspert på krisen i Darfur. Faktisk er det hans ekspertise som har gjort at han er blitt bedt om å representere den tidligere diktatoren i Sudan mens denne er under etterforskning av ICC – (Den internasjonale straffedomstolen for krigsforbrytelser og folkemord.)]
Det har pågått en masseflukt fra Darfur hvor de undertrykte søker sikkerhet. De har ikke hatt mye hell med seg. Mange har gått nordover til Egypt, hvor de har blitt behandlet dårlig. De modige går for en reise gjennom ørkenen i et forsøk på å nå Israel. Ikke bare møter de det naturlige hinderet Sinai, men de blir også øvingsmål for egyptiske soldater som patruljerer grensen. Hvorfor skulle de ta den risikoen?
Fordi i Israel behandles de med barmhjertighet – de behandles som de flyktninger de er, kanskje det skyldes Israels kulturelle minne om folkemord. Den israelske regjeringen har gått så langt som å gi flere hundre flyktninger fra Darfur statsborgerskap i Israel. Dette alene setter Israel i en særstilling i forhold til resten av verden.
Men det virkelige poenget i særheten er dette: IDF sender ut soldater og leger for å patruljere den egyptiske grensen. De blir sent på jakt etter flyktninger som forsøker å komme seg inn i Israel. Ikke for å sende dem tilbake til Egypt, men for å redde dem fra dehydrering, heteslag og egyptiske kuler.
Sammenlign så dette med USAs reaksjon mot de ulovlige innvandrerne som prøver å krysse deres grense fra Mexico. Den amerikanske regjeringen har arrestert privatpersoner for å gi innvandrerne vann, – mennesker som var døende av tørst. Og her sender den israelske regjering ut sine soldater for å redde ulovlige innvandrere. Å kalle slik oppførsel avvikende er en underdrivelse.
Mitt tredje argument er at den israelske regjeringen engasjerer seg i en aktivitet som resten av verden skyr, – de forhandler med terrorister. Glem den avdøde PLO-formannen Yassir Arafat, en mann som døde med blod over begge hendene, – de er i ferd med å forhandle med terrorister nå mens vi snakker. Yasser Abed Rabbo er en av de ledende PLO-forhandlerne som har blitt sendt for å forhandle fred med Israel. Abed Rabbo var tidligere leder for PFLP, en organisasjon for “frihetskjempere” som driver slike “frihetsfremmende” aktiviteter som for eksempel å drepe 22 israelske high school-elever. Dette skjedde mens Abed Rabo var leder for bevegelsen.
Og den israelske regjeringen sender ut delegater til å sitte ved et bord med denne mannen og snakke om fred. Verden applauderer det. Du vil aldri se den spanske regjering i fredsforhandlinger med lederne av ETA, og den britiske regjering ville aldri forhandle med Thomas Murphy. Og hvis president Obama skulle sitte ned og snakke om fred med Osama bin Laden, ville verden se på det som galskap.
Men Israel kan gjøre det, og få ros i pressen for det. Dette er ordbokens definisjon av ordet “rogue” – avvik – de oppfører seg på en måte som er uventet, eller som ikke er normalt.
En annen definisjon er adferd eller aktivitet som “oppstår på uventet sted eller tid”. Når du sammenligner Israel med deres naboer i regionen, blir det klart hvor avvikende Israel er. Og her kommer det fjerde argumentet: Israel har et bedre forhold til menneskerettighetene enn noen av sine naboer. Ikke på noe tidspunkt i historien har det noen gang vært en liberal demokratisk stat i Midtøsten, med unntak av Israel. Det finnes ikke noe annet land i Midtøsten enn Israel hvor LHBT (Lesbiske, Homofile, Bifile og Transpersoner) har selv en liten grad av rettigheter.
I Kuwait, Libanon, Oman, Qatar og Syria blir homoseksuell adferd straffet med pisking, fengsel eller begge deler. Men homofile der har det lett i forhold til sine kolleger i Iran, Saudi Arabia og Jemen, hvor de blir dømt til døden. Israelske homofile kan adoptere, de kan åpent tjenestegjøre i hæren, de kan inngå sivilt partnerskap, og er beskyttet av en eksepsjonelt sterkt formulert antidiskrimineringslovgivning. Dette slår en dødsdom. Faktisk slår det Amerika.
[pullquote]I Midtøsten er Israel det eneste landet som fortjener en plass i kategorien “fritt.”[/pullquote]Israels beskyttelse av innbyggernes borgerrettigheter har gitt dem internasjonal anerkjennelse. Freedom House er en frittstående organisasjon som årlig gir ut en rapport om demokrati og borgerrettigheter i alle verdens 195 land. Organisasjonen rangerer alle land i kategoriene “fritt”, “delvis fritt” og “ikke fritt”. I Midtøsten er Israel det eneste landet som fortjener en plass i kategorien “fritt.” Ikke overraskende, tatt i betraktning at innbyggerne har en viss grad av frihet, blir Libanon satt i kategorien “delvis fritt”. Landet har lover mot journalister som kritiserer den libanesiske regjeringen så vel som den syriske. [Jeg håper fru Booth vil snakke om dette, siden hun har erfaring som “journalist” for Iran.]
Iran er et land som kommer i kategorien “ikke fritt”, sammen med land som Kina, Zimbabwe, Nord-Korea og  Burma. I Iran [som jeg håpet fru Booth ville si i sin tale] er det en spesiell “presse-domstol” som forfølger journalister som begår slike grufulle handlinger som å kritisere Ayatollahen, rapportering av historier som kan “skade grunnlaget for den islamske republikken”, å bruke “mistenkelige (dvs. vestlige) kilder” eller å fornærme islam. Iran er verdens ledende når det gjelder å fengsle journalister. 39 journalister (som vi vet om) var fengslet i 2009. De kastet også ut av landet nesten alle vestlige journalister under valget i 2009. [Jeg vet ikke om fru Booth ble berørt av dette.]
Jeg tror egentlig ikke vi kan forvente noe mer av et teokrati. De fleste land i Midtøsten er nettopp det. Teokratier og autokrater. Israel er det eneste, helt alene, en avviker, et demokrati. Av alle land som finnes i Midtøsten er Israel det eneste hvor man kan kritisere og protestere mot regjeringen i media, og fortsatt gå fritt rundt uten å bli undertrykket eller sensurert.
Jeg har et siste argument – den siste spikeren i opposisjonens kiste – og det sitter rett over midtgangen. Ran Gidors tilstedeværelse her er det beste bevis noen av oss skulle ha behov for, for trygt å kalle Israel en avvikerstat. For dem av dere som aldri har hørt om ham, er Gidor en politisk rådgiver knyttet til Israel ambassade i London. Han er den mannen som den israelske regjering har sendt for å representere dem i FN. Han vet hva han gjør. Og han er her i kveld. Og det er utrolig.
Tenk et øyeblikk på hva det betyr at han er her. Den israelske regjering har godkjent å la en av deres seniordiplomater delta i en debatt om landets legitimitet. Det er bemerkelsesverdig.
Tror du et øyeblikk at noen andre land hadde gjort det samme? Hvis Yale universitets diskusjonsforum skulle ha en debatt der emnet var “Dette huset mener Storbritannia er en rasistisk og totalitær stat som har gjort ugjenkallelig skade for menneskene i verden” – tror du at Storbritannia ville tillate noen av sine tjenestemenn å delta? Nei.
Ville Kina delta i en debatt om Taiwans status? Aldri. Og det er ikke en sjanse i helvete for at en amerikansk embetsmann noensinne ville få lov å argumentere i en debatt om hans behandling av ganger på Guantanamo Bay.
Men Israel har sendt Ran Gidor for å argumentere i kveld, mot en [en journalist, en kommende reality-stjerne, og meg selv] en 19 år gammel jusstudent som nær sagt er helt ukvalifisert til å snakke om problemet.
Samtlige regjeringer i hele verden skulle le av Israel akkurat nå, fordi de glemte regel nummer én: – du skal aldri gi tullinger kredibilitet ved å diskutere med dem. Det er av denne grunn du aldri vil se Stephen Hawking eller Richard Dawkins debattere med David Icke. Men Israel gjør nettopp det. Nok en gang opptrer de på en måte som er helt uventet, utenom normalen. De oppfører seg som en avvikerstat.
[pullquote]Enhver person som er ved sine fulle fem, vil heller ha et avvikende Israel enn et kjernefysisk Iran.[/pullquote]Dette var fem argumenter som er rettet mot dem som støtter Israel. Men jeg har et minutt eller to igjen. Og her er et argument for dere alle – Israel ignorerer folkeretten med vilje og stivsinn. I 1981 ødela Israel Osirak – Saddam Husseins atombombelaboratorium. Alle regjeringene i hele verden visste at Hussein holdt på å lage en bombe. Men de gjorde ikke noe. Og ja, ved å gjøre dette brøt Israel internasjonal lov og skikk. Men de reddet også oss alle fra et kjernefysisk Irak.
Denne avvikende handlingen skulle gi Israel respekt hos alle frihetselskende folk. Men det har det ikke gjort. Men i kveld, mens du lytter til pratingen vår, vil jeg at du skal huske én ting: Akkurat nå, mens du er her, arbeider Khomeinis Iran for å få laget seg en bombe. Hvis du er ærlig mot deg selv vet du at Israel er det eneste landet som kan og vil gjøre noe med det. Israel vil, av nødvendighet, opptre på en måte som ikke er etter boka, og du bør håpe at de gjør det på en destruktiv måte. Enhver person som er ved sine fulle fem, vil heller ha et avvikende Israel enn et kjernefysisk Iran. [Unntatt fru Booth.]
Israpundit.com
Cambridge Union Society
Wikipedia: David Icke
Wikipedia: Lauren Booth
Les også antisemittisme.no: Blairs svigerinne går over til islam



Støtt SMA-Norge

Liker du det du leser?

Senter mot antisemittisme får ingen offentlig støtte slik Israel fiender får. Vårt arbeid er dugnad. Sammen kan vi tvinge sannheten om Israel og jødene frem i det offentlige rom. På denne måten kan det økende hatet forebygges.

Du kan støtte oss på en enkel måte ved å opprette faste trekk (under), eller du kan abonnere på SMA-info. Dette koster 500 i året. Se menyen øverst.

Du kan også velge å gi oss engangsbeløp. Eller du kan støtte SMA ved å annonsere i bladet eller på web. Se menyen øverst.

Vipps: 84727
Bankkonto: 6242 10 60644

Fast trekk: Du kan nå enkelt sette opp fast trekk med bankkort:

Sosiale medier: